Forsiden Artikler Reportasje om Olav Schjetne
Reportasje om Olav Schjetne
Skrevet av Terje Nordheim   
onsdag 03. januar 2007
Nordenfjeldske Fuglehundklub har i siste nr. av bladet Hund & Jakt laget en repotasje om Olav som her gjengis i sin helhet.

Markante skikkelser i hoinnmiljøet nordafjells

Redaksjonen i Hund&Jakt starter i dette nummer av bladet en serie om markante skikkelser innen fuglehundmiljøet nordafjells. Dette er skikkelser som gjennom arbeidet med fuglehunder har markert seg på en positiv måte, og som av den grunn har satt spor etter seg i miljøet. Vi er åpne for tips til kandidater til denne serien, en person må imidlertid være den første, og vi har valgt å starte med Olav Schjetne, den glade fuglehund personlig!

Olav, eller kanskje Olaf som han oftest blir kalt i dagligtale blant venner, er en av de mest markante skikkelser i trøndersk fuglehundsport etter krigen. Ja ikke bare i trøndersk sammenheng, men også på landsbasis. Hans Kennel Myrteigen er viden kjent blant engelsksetter- og pointereiere over det ganske land, også i i våre naboland Sverige og Danmark. Olav var en meget benyttet jaktprøvedommer og foredragsholder, sine meninger har han aldri vært redd for å hevde. Det som gjør at Olav, med rette, kan hevde å ha et visst belegg for sine meninger, er den store praktiske erfaringen han har med hunder, ryper og natur. Helt siden starten på 1950- årene har han bedrevet jakt med stående fuglehund, og deltatt på jaktprøver. Han har også i mange år deltatt i rypeforskningen på Kongsvold, blant annet sammen med Hans Chr. Pedersen og Johan B. Steen. Sin viten har han også delt med oss gjennom boka ”Den glade fuglehund”, kanskje en av de beste bøker som er skrevet om dressur og jakt med fuglehund. Og til tross for at mannen nå er i sitt 85. år, og ”karosseriet” begynner å bli litt skrøpelig, er det ingen ting i veien med hauknotten!

Det begynte med ekornjakt

Olav er oppvokst under enkle kår på Heimdal, og han fikk tidlig lære seg å arbeide for føda på gårdene omkring. Penger var det smått med, og som pur ungdom skjøt han ekorn og solgte skinnet for 70 øre stykket! Han husker også en harejakt i sin ungdom, 1. juledag i 1945 var han og en eldre bekjent utover mot Byneset for å jakte hare, jul fikk være jul den gang. Siden ble det mest rypejakt, ansettelse i jernbanen førte etter hvert Olav og familien til Oppdal der det ga seg rike muligheter til å utfolde seg i fjellet med sine hunder, og blant mange ryper og forholdsvis lite folk var dette et eldorado ...

Viktigere hva som er inni hundehodet enn hvordan det ser ut

- Jeg avla stort sett hunder til eget bruk, og jeg vektla gode kropper, viltfinnergenskaper og dresserbarhet når jeg valgte avlshanne til mine tisper. Hodets utseende ble vektlagt i mindre grad, langt viktigere var det som var inni, sier Olav når vi spør om hva som var ledetråden i hans avl. Og det ga resultater i form av sterke og utholdende hunder, som hevdet seg godt på jaktprøver. Olav selv klarte aldri å vinne de aller gjeveste høystatusprøver, men Kennel Myrteigen har gitt flere kongepokaler og derbyvinnere. Han har nå overlatt styringen av kennelen til Terje Nordheim og Bård Jystad, og de har sannelig noe å ta vare på – og videreføre!

- Hva kan du si om utviklingen innen prøvesporten, selv om det er noen år siden du deltok aktivt på prøver?
- På slutten av min karriere som deltaker opplevde jeg prøvene mer og mer som en konkurranse om å løpe lengst og fortest, ikke blant hundene, men blant førerne! Dette er det først og fremst dommerne som har ansvaret for, som tillot denne utviklingen. Jeg hører fra folk i miljøet at dette ikke har bedret seg, tvert imot. Dette hadde ikke gått før i tida, dommerne var jevnt over flinkere til å holde en viss disiplin i prøvepartiene den gang! I samme åndedrag hevder han at felling på prøver burde ha vært kuttet ut. –Prøver er til for å avklare hundens jaktegenskaper i form av dresserbarhet, viltfinneregnskaper og fugle-behandling, om det felles for den på prøve har ingen ting med å avklare disse viktige egenskapene. Derimot bidrar felling til ulik konkurranse, noen hunder felles det en rype for, noen felles det flere for, mens atter andre bommes det for og man får utlagt ”lik”. Klart at dette ikke er rettferdig bestandig, vi har da nok ”naturlige” tilfeldigheter på en jaktprøve om man ikke også lager seg enda flere, hevder Olav.

Vegetasjonsendringer viktigere for rypebestanden enn jakt

Olav begynte som deltaker på Kongsvold i starten av 1950-årene. Gåvålia, kjent terreng for de fleste som har deltatt på Kongsvold, var den gang uten den vegetasjon vi ser i dag. –Den gang var det en eneste bjørk i hele Gåvålia, men dette har tiltatt særdeles mye i de senere år. Noe skyldes klimaendringer, men kanskje det at beitedyr i form av geiter er helt borte har vært en vel så viktig faktor. Jakttrykket har sikkert noe betydning for dårligere rypebestander noen steder, men vegetasjonsendringene tror jeg betyr vesentlig mer, hevder Olav.

- Hva synes du om at grunneier nå har tillatt jakt i deler av terrengene på Kongsvold?
- Nei det synes jeg ikke om i det hele tatt, og bør søkes stoppet umiddelbart! Det må da gå an i rike Norge å kunne ta seg råd til å ha et område som man på død og liv ikke må avkreve avkastning på i form av inntekter fra jaktkortsalg, sier han med harme i stemmen. Harm blir han også når vi kommer inn på generell miljø- og viltforvaltning, og da spesielt om rovdyrproblemtaikken. –Det er da rent for galt at de som aldri har vært utenfor en asfaltkanyt skal sitte og bestemme at vi skal ha så og så mye ulv der, så og så mye jerv her, men ikke der. Dette burde det ha vært grunneiere og lokale myndigheter sitt ansvar å bestemme, og jeg synes inderlig synd på de saueeierne som må gå å finne halvdøde dyr i beiteområdene, avslutter en engasjert Olav.

For sitt livslange engasjement blant hunder og ryper er Olav tildelt en rekke utmerkelser, både i Norsk Pointerklubb, Norsk Engelsksetterklubb og Nordenfjeldske Fuglehundklubb.

(Tekst: Odd E.)